Crash! Boom! Bang!

Det skal mye til å vekke Kent når han først har sovna, men i natt bråvåkna vi begge to av et smell og så en lyd som hørtes ut som noe rasa ned eller noe sånn og så ble det HELT stille. Mammahjertet stoppa, jeg ble ISKALD, kvalm og svimmel og eneste jeg tenkte var "Nå har Oda ramla ned trappa og så kommer det ingen lyd!" Jeg visste at jeg måtte ut og sjekke, men kroppen hadde liksom ikke lyst til opp. Jeg var så redd for å finne ungen min nederst i trappa, livløs... Jeg kom meg opp, ut på gangen, kikker ned trappa, så godt jeg kunne uten linser, men der var det heldigvis (og selvsagt) ingen. Mammahjertet har jo for seg å frykte det verste, SÆRLIG når en blir vekt klokka 3 om natta av et sånt rabalder! Jeg gikk inn til Oda, der lå ho og sov og så ikke ut til å ha hørt bråket en gang og jeg så ingenting som hadde ramla ned heller. Jeg ble så stående en stund øverst i trappa før jeg turte å gå ned. Det er ikke bare mammahjertet som tenker det verste, men når en hører sånt bråk midt på natta, blir revet ut av søvnen og må gå på "oppdagelsesferd" for å finne utav det, så tenker en også på innbruddstyver ja... Jeg gikk ned og sjekka alt jeg kunne tenke meg som kunne ha laga sånn lyd, men fant ingenting. Går opp igjen på rommet vårt og sjekker skapene om noe hadde ramla ned der - ingenting. Kent satt i senga med store øyne og nå ville han også bli med for å se om vi kunne finne utav det. Plutselig slo det meg - Oda sine nye hyller! Jeg gikk inn på rommet hennes igjen, og ja - de nye "hyllene" (sånne kasser som en kan stable oppå hverandre til hyller) hadde ramla ut, truffet køyesenga hennes og innholdet hadde rast utover gulvet. Ingenting verre! *pjuh* Det utrolige er jo at det bråka så ille at Kent og jeg våkna på VÅRT rom, mens Oda som lå i senga hylla traff sov like tungt videre! Snakk om sovehjerte!!!

Kom oss i seng igjen, Kent sovna med en gang, men mammahjertet hadde ikke kommet seg etter sjokk-våkninga enda, pulsen var RIMELIG høy, jeg var fremdeles kvalm, kaldsvetta og var stressa i hele kroppen, så jeg lå i halvanna time før jeg fikk sove igjen. En halvtime senere våkna Andreas og det var den natta... Nå er han STUP-trøtt og ligger i vogna for å sove og jeg skulle ønske at det var en vogn jeg kunne legge meg i og ta meg en time eller to på øyet også. Får heller ordne litt i huset, ta meg en dusj og ordne meg til Andreas våkner igjen og så blir det litt kos med han før vi skal gå tur for å møte Oda på skoleveien og så kanskje ta oss en Hamartur.