Think of the things...

Ofte så lurer jeg på - Hva tenker du på nå, Oda? Du snakker jo MYE, nesten hull i hodet på mamma og Kent til tider, men andre ganger er du helt stille og jeg kan spørre deg "Hva tenker du på?" Noen ganger kan det være starten på en laaaang samtale om alt mellom himmel og jord, du er jo så interessert i alt mulig, mens andre ganger sier du bare "Ingenting"... Hva tenker du på da? I går møtte lillebror og jeg deg på skoleveien, som alltid på tirsdager og fredager, og vi så deg i akebakken. Du gikk en omvei (eller snarvei, som du kaller det) for å ake på rompa ned bakken før du kom løpende mot oss. På tur for å møte deg tenkte jeg nettopp på "Hva tenker Oda når ho går alene fra skolen for å møte oss?" Det hadde vært typisk deg, lille venn, å være bekymret for at vi ikke skulle møtes, at vi gikk en annen vei, selv om vi har avtalt hvilken vei vi skal gå, og jeg tenker ofte på hvorfor du tror vi ikke skal møtes. Lillebror og mamma kommer jo ALLTID i møte med deg, men du må øve deg på å bli litt tøffere og selv om mammahjertet gjerne skulle vært sammen med deg hele skoledagen, må vi også gi litt slipp og lære deg at det er trygt å gå den første delen av skoleveien alene. Ofte går du jo sammen med venninna di også, men tirsdager går du alene etter du slutta med leksehjelp (hva skal du med det?)...

Men altså - i går tenkte jeg nettopp på hva du tenker når du går alene og da vi møtte deg ville du gjerne ha kos. Det vil du alltid, og det er hyggelig, men i går var du ikke helt deg selv og etterhvert kom det fram at du gikk den lille "snarveien" fordi det gikk større barn den vanlige veien og du var redd for at de skulle erte deg. Det er visst noen større barn på skolen som kaller dere 1.klassinger for små, sier stygge ord som du ikke liker og sånn, og du var redd de skulle gjøre det da du gikk der alene. Vi skjønner det så godt, lille snupp! I dag eller i morra skal du prøve om du klarer å snakke med læreren din, for det beste er jo hvis du klarer å si ifra om det selv, men hvis ikke skal mamma ringe. Selv om det er ganske uskyldig i en voksen sitt perspektiv at 2. eller 3.klassinger kaller en førsteklassing liten, så er det ikke uskyldig i dine øyne!

Vi snakka masse om dette i går. Vi snakka om at hvis noen kalte deg liten, kunne du bare svare "Jeg er i alle fall stor nok til at jeg ikke trenger snakke sånn til andre, jeg!", og du lo da vi snakka om å si sånne ting tilbake, men du kommer nok aldri til å svare sånn, selv om det hadde vært kult om du turte! Du er kul, Oda, og du har blitt en tøffing siste par årene, men du har fremdeles mye "tøff'ing" å lære!

En gutt i klassa hadde sagt at du var 0 år og brukte bleie forrige uke. Uskyldig igjen i voksne øyne, men du var lei deg. Han gutten som sa det er ikke så stor, så han synes nok bare at du er veldig stor og da sier ofte barn det motsatte bare fordi de hører mest på den slemme stemmen, ikke den snille. Det kan hende den beste, og det har du opplevd selv nå også! Da vi kom hjem denne dagen øvde vi på hva du kunne svare hvis han sa det igjen: "Jeg er født 10.juli 2004 og alle som kan regne skjønner da at jeg er 6 1/2 år!" Du kommer nok aldri til å svare det heller, men du hadde vært verdens tøffeste 6 1/2-åring hvis du gjorde det!

Verden er ikke alltid lett, selv når en er 6 år, og det som vi voskne ser på som småting, er veldig store i dine øyne. I tillegg bekymrer du deg over så mye. Du tenker på så mye og selv om du er VELDIG klok, så er du bare 6 år og kan umulig skjønne alt! Men vi snakker om ting og vi lærer sammen. Vi lærer om hvordan det er å være 6 år og hvordan det er å være mamma til en fornuftig, men sårbar stor-liten 6-åring. Fine, gode skatten vår! Vår aller beste sommerfugl! Med verdens største hjerte. Særlig til lillebror som JUBLER når du kommer hjem. "Nå er det fest, storesøster!" sier han nok inni seg, men ordene er ikke der helt enda. Det er fest med dere to hver eneste dag og dere har utrolig mye glede av hverandre, selv om han er så liten og du er så stor. Heldige mamma!