"La han gråte, han lukter bare mamma!"
"La han gråte, han er bare bortskjemt!"
"La han gråte, han må lære seg å roe seg alene!"
"La han gråte, han bare tester deg ut!"
"La han gråte, dagen kommer da du ikke orker mer uansett så det er like greit å ta kampen nå!"
...
...
...
...
...
Det er ikke måte på hva slags råd en skal få når det gjelder å få babyen sin til å sove natta gjennom, men dette er ikke greit for meg! Jeg kan ikke la barnet mitt gråte uten at jeg er der og lar han vite at jeg er der hos han! Kanskje han gråter selv om jeg er der, men da vet han i alle fall at han ikke er alene! Det samme gjelder jo om det er Oda som gråter midt på natta - jeg ville da aldri gått fra henne heller da, og det fikk meg til å tenke:
Når går det fra å være barnet som er bortskjemt hvis det gråter om natta til å være foreldrene som ikke gjør en god nok jobb som foreldre fordi de lar ungen gråte? Når er det oppdragelse og når er det barnemishandling? Hvor setter en grensen her?
Som sagt - for meg er det uaktuelt å la barnet mitt ligge og gråte uansett alder, men for dere som synes det er greit å la babyen gråte seg i søvn ("Han blir jo sliten av det til slutt!") - hva med når ungen har blitt 1 år? Når den er 2 år? Hva med hvis 5-åringen din ligger og gråter om natta - lar du barnet ditt gråte da? Ei venninne fortalte her om dagen om 7-åringen sin som ikke hadde roet seg om natta. Hva hadde du gjort da? Latt ungen ligge alene når det tydeligvis er noe som gjør at den ikke får sove? Hvor går grensen?
Hvis du hadde hørt fra en 6-åring at "Jeg ligger våken 2 timer hver natt og gråter, men mamma og pappa sover og forventer at jeg skal roe meg alene" så håper jeg de fleste hadde tenkt "Ring barnevernet NÅ!", men hvorfor er det da greit med en unge på 9 måneder, som Andreas er nå, eller 1 år, 1 måned, 5 måneder da?! Jeg tror at hvis et barn gråter så er det en grunn til det og den grunnen vil jeg møte uansett! Gråter Andreas fordi det vil ha mer kroppskontakt med meg, så gir jeg mer kroppskontakt da. Gråter han fordi han har full bleie, gjør vi noe med det. Har han vondt noe sted, så prøver vi i det minste trøste selv om vi ikke alltid kan ta bort vondten. Jeg lar ikke barnet mitt gråte alene om det er i 3 minutter eller 2 timer. Det strider mot alle instinktene i mammahjertet mitt!
Jeg er sliten og trøtt, men jeg er småbarnsmor, skoleungemor, student, husmor, kjærest, venn, datter, søster, psykolog, sykepleier, lege, leksehjelper, klatrestativ, koseklut, madrass, varmeovn, kokk, handy"man"... The list goes on and on and on... Klart jeg er sliten, men det er lite av dette jeg ville byttet ut så selv om jeg ofte ønsker meg mer sammenhengende søvn, vil jeg MYE heller vite at barna mine vet hvor de har meg, er trygge og har det godt, enn at jeg skal tviholde på å få min sammenhengende søvn hver eneste natt. Jeg er sliten, men jeg er også glad for alt jeg har, for all kos og kjærlighet de to skattene gir, for at vi har et godt liv både vi fire i familien her og med familie og venner rundt oss og det er for meg så mye viktigere enn å få så og så mye søvn hver eneste natt. Å ha små barn er noe du gjør i en veldig begrenset periode av livet og jeg mener at det ikke er tiden for å være egoistisk! Klart - for å være en god forelder skal en også ha det godt selv, men en klarer seg med lite søvn en periode hvis en må og i det lange løp er dette en LITEN periode av livet!
Jeg tenker mitt om barn som må gråte seg i søvn. Jeg synes det gjør vondt å høre om det og at barnet fort venner seg til å roe seg selv, roer IKKE meg. Å bli vant til at "Selv om jeg gråter, får jeg ikke trøst!" det er ikke noe jeg vil venne mine barn til!
Først en superstor klem, for det tror jeg du trenger i dag.
SvarSlettDu kjenenr dine barn best, og vet hva som er mest riktig for deg og dine. Sånn vil det alltid være, så ta dine valg og følg dem.
Her har vi ei some r trassen snart to og sinna, og hun klare rikkeroe seg om vi er på rommet, av og til må hun bare skrike litt, men vi snakker ikke timer, og vi kommer jevnlig inn, tar opp, koser, sjekker bleier,smokk og bamser.
Deterriktig for henne og oss, og funker her, men fy og slitsomt det ermed små bran, mellom barn og store barn.Men jammen er det mest kos og glede.
Ha en strålende mandag.
Klem,Merete
Jeg er så som det går ann å få bli! Jeg håper at jeg en dag kan bli en like go mamma for mine barn som det du er for dine!
SvarSlettEmma
Jeg er (som du vet) helt enig med deg, Karoline.
SvarSlettNå kan jeg gå fra (snart)2-åringen selv om hun protesterer, for jeg vet at det bare er trass og at hun slutter når døren er lukket. Men gråter hun lenger enn det, går jeg inn igjen og koser litt til før jeg prøver på nytt. Så langt som vi har kommet ift. utgangspunktet med henne, er det ingen grunn til å tvile på at DET NYTTER å være lydhør for barnas behov.
Maria og Merete, med omtrent like gamle barn - klart det er noe å gå fra fordi en VET at det gir seg etter foreldrene går ut og så lenge en, som Maria skriver, går inn hvis det viser seg å være noe anna som ikke gir seg, men ja - tenk å la barnet ligge og gråte uten å vite at det er trass (den har vi vært gjennom også)? Hvordan kan en si at det er greit å gå fra en baby på 2-3 måneder, men at hvis en gjør det samme med en stor unge så er det omsorgssvikt? For jeg tror virkelig ikke at foreldre hadde latt en STOR unge ligge på den måten. Med en baby på 1-2 måneder kan en aldri vite hva som er grunnen til gråt, men en ting er sikkert - en liten baby TRASSER ikke! Det nekter jeg å tro!
SvarSlettOg til Emma - alle foreldre har sine feil, det har jeg (vi) også, men jeg tror på å reflektere rundt valgene en tar som forelder og være lydhør signalene til barna og tror at gjennom det så lærer vi sammen og da tåler både de og vi at det er noen feil her og der. Vi har det jo så godt sammen, selv om vi kan krangle så snørr og tårer fyker her også, og den tryggheten vi har i hverandre, at vi ALLTID er glad i hverandre, den er viktigst av alt! Så det viktigste er kanskje ikke å tro at en kan være supermamma, men å innse at en IKKE er det! ;)