Families cheating at board games...

Altså, de fleste unger jukser vel i spill for å vinne, men i kveld har Oda virkelig vært rå på juksing, men på en litt annen måte! Kent er på lesevake på skolen i natt, så etter Andreas var i seng skulle vi kose oss med spill før Oda skulle legge seg også og ho fant fram stigespill. Jeg måtte løpe litt opp og ned siden Andreas brukte tid på å roe seg og hver gang jeg kom tilbake hadde Oda hoppa 10-20 plasser BAKOVER eller tilfeldigvis kasta terningen så mye at ho havna på rødt akkurat i det jeg kom ned igjen... Ho holdt nemlig på å vinne etter bare fire kast ettersom ho traff alle de lange oppoverstigene og da hadde jo spillet vært over ALT for fort, så da motsattjuksa ho! Haha! Jeg sa ingenting om det og endte opp med å vinne selv om jeg har MAX uflaks på stigespill og havner på alt av røde stiger. Til slutt kom jeg forbi henne og da smilte ho lurt... Raringen!!!

Nå ligger ho midt i "storbåten" på overnattingsbesøk. Koselig å ha Oda på overnatting når Kent er borte og ho er strålende fornøyd med å ligge der innimellom. Tror mamma'n skal legge seg tidlig i kveld. Blir tidlig start for å få henne på skolen i morra også og lillebror bestemte at han og mamma skulle starte dagen 4 i dag, så er ganske sliten! Andreas og jeg har vært i byen en liten tur i dag. Kafé med Emilian og Monica og så har jeg fått kjøpt to vårluer til Andreas. Det er på tide for stakkars gutten har gått med dobbel ull-lue på dager med plussgrader. Han som blir så fort varm har vært gjennombløt av svette! Hehe! Men nå har han fått to fine luer (som passet perfekt!!), så da ble det "årnings"! :)

I dag er det "bursdag" i huset også! Andreas er 11 måneder og Oda 6 år og 8 måneder. Om en måned feirer vi 1 årsdag! Lille babyen til mamma'n sin! Tenk at han snart er 1 år! Mamma blir litt vemodig, men likevel er det herlig at han vokser og lærer stadig nye ting. På mange måter gleder jeg meg veldig til han blir enda større, kan snakke, komme seg mer rundt, være mer selvstendig og sånn, men så er det koselig at han er liten også... Litt delt ja! Håper han er mammadalt i lange tider enda da! Oda er jo det enda, så kan håpe at jeg har mammadalt i minst 6 år til og gjerne enda lenger! :p Kan godt være pappadalt også, men det finnes ikke noe bedre for mammahjertet enn gullunger som kryper oppi fanget og vil kose på mamma'n sin!

You and I...

Oda starta dagen i dag med å spørre "Hva er egentlig fastelavn?" og selv om jeg nok kunne prøvd meg på en forklaring endte vi med å spørre mormor som kunne gi en HELT rett forklaring, ikke litt gjetting... Hehe! Så lagde vi fastelavnsboller, Oda og jeg. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var 6 år og kunne lage kunst ut av noe som egentlig er en rund bolle. Oda triller, jeg triller... Mine blir runde og alle ser rimelig like ut, men Oda sine blir kunstverk (har det noe med at ho ikke klemmer hardt nok å gjøre?! :p)! Alle har ulik fasong, noen nesten runde, andre blir som pølser, noen har en snurr, andre kan se ut som en bokstav! Kunstbakst! :p

Oda har vært syk siden onsdag og har hatt sine første hjemmedager fra skolen. Hentet henne tidlig på sfo onsdag og da var ho ikke i slag og utover kvelden steg feberen RASKT og vi hadde litt av en natt der både Oda og Andreas lå i hver sin seng og ropte på mamma'n som løp mellom og prøvde å være supermamma for begge to. Andreas har heller ikke vært i form. Torsdag, etter en times søvn med Andreas oppå meg, våkner jeg av at Kent stønner "Jeg er ikke i form jeg heller!" så da var tre av fire nede for telling! Det har blitt en rolig langhelg på oss, med andre ord, men nå nærmer de tre seg toppform igjen og mor er fremdeles frisk. Vi har kosa oss tross sykdom da, men skulle gjerne kunne brukt helga ute i det nydelige været i stedet for inne med filmer, VM-sendinger osv... Likevel - det viktigste er jo at vi koser oss sammen og det gjør vi uansett!! :)


Det har blitt et par uker med bloggpause på meg. Først var det vinterferie, med tur til Gudbrandsdalen og sånn, og så sendte jeg tilbake nydata'n for å forhåpentligvis få ENDA en ny. Den har ikke funket skikkelig i det hele tatt, så det burde vi få. Alt første gangen vi skrudde den på, gikk den rett i blåskjerm (uten at vi hadde kommet inn på data'n enda altså), så etter mye fram og tilbake, telefonsamtaler og mailer fikk vi endelig godkjent å sende den tilbake for at de skulle vurdere om vi skulle få ny. Nå sitter jeg på gamledata'n til Kent og den og nettet samarbeider virkelig ikke godt, begge deler er treigt, men sammen blir det krise, og da gidder jeg ikke være mye på nett heller. En blir ganske irritert når en må logge av og på 20 ganger for å komme inn på ÉN nettside, så da blir det minimalt fram til data'n er på plass igjen. Forhåpentligvis er det SNAAAART!

Nå sover gullungene godt og Kent og jeg har landa i hver vår ende av sofaen. I morra er det slutt på sykedager og tilbake til hverdagen. Ha en fin uke, alle sammen!

For et hundeliv!

Jeg burde vel kjenne meg selv godt nok til at jeg skulle stoppa meg selv fra å gå inn på et nettsted for omplassering av dyr? Det førte til LITERSVIS med tårer. Stakkars små! En hund hadde kommet dit med lapp rundt halsen der det sto "Jeg er dum - skyt meg" - stakkars liten! Mennesker som behandler dyrene sine dårlig skulle fått samme behandlingen selv!!! Heldigvis er ikke alle dyrene til omplassering pga dårlig behandling, da. Skulle gjerne åpnet døra for dem alle, men da hadde jeg vel aldri kommet meg noe sted igjen, bare holdt på med hundene... Eneste positive med siden var at det ikke var noen Newfoundlander til omplassering. Da tror jeg jeg hadde slitt med å ikke sende inn mail. Lille Bastus-gutten! Etter snart 11 år gjør det fremdeles vondt i magen hver gang jeg tenker på Sebastian'en vår. Gode "broren" vår som alltid lå i veien, alltid kom løpende hvis han hørte kjøleskapsdøra bli åpnet, elsket lakrissnører og spaghetti, og daimkuler den gangen de var så runde at vi kunne trille dem bortover gulvet til han, som absolutt ville oppi sofaen/senga, men som fort fant ut at det var alt for varmt for en hund på nesten 80 kg med tett svart pels, som skakket på hodet den gangen bestemor sang med sin skingrende "gammel dame-stemme"... Vi hadde han i 10 1/2 år og nå er det altså passert 10 1/2 år siden vi måtte avlive han så livet etter Sebastian har vært like lenge som livet med han, men likevel hender det at jeg kjenner lukta av han, selv om jeg er på steder han aldri var, jeg kan høre lydene hans hjemme i huset selv om jeg på ingen måte tror han "går igjen", noen ganger glemmer jeg meg og tenker at han skal ligge innenfor gangdøra så vi må legge vekta på og dytte den åpen når vi kommer Ingen hund kan noen gang bli som han og siden jeg hadde kommet til å bli HELT husbundet med en ny hund så er det kanskje like greit å innse at ingen vil bli som Sebastian, så jeg kan like gjerne kose på de andre hundene i familien og være fornøyd med det. For meg vil aldri noen hund være som Sebastian!

A lonely and a lonesome traveler

I dag har vi fått gjort masse! Vi har gjort oss ferdig med å rydde klesskapet til Oda (ho har prøvd ALT vi har vært i tvil om var passe eller ikke) og har fått lagt bort 1/3 av klærne der, vi har rydda og vaska ellers i huset, vi har hatt besøk av Stig og Lisa og så bestemte damene seg for å gå en skitur mens gutta var hjemme og vaska gulv. Vi la ut og hadde planlagt å gå i en times tid, men det ble 2 1/2 før vi var hjemme. 2 1/2 time der vi gikk hele tiden og 6-åringen klaga ikke en eneste gang. Vi skravla, sang, tråkka løyper der snøen hadde ødelagt for oss, og hadde det VELDIG trivelig bare oss to! :) Det er ganske luksus å tråkke på seg skia rett utenfor inngangsdøra og gå rett ut i løypenettet som går rundt hele Ottestad! Eneste mor savner er bakker... Greit at det ikke er så mange oppoverbakker, men jammen savner jeg nedoverbakker!! En rekker ikke få fart i bakkene før de er over her og det er litt kjedelig. Ellers var det deilig å være ute, deilig å ha alenetid med Oda, deilig å kjenne sola i ansiktet - bare rett og slett en utrolig fin tur!!

Vi var ganske alene i skiløypene i dag da. Det pleier være så mange ute rundt her, men vi møtte bare mennesker seks ganger og to av gangene var det samme mannen. Han gikk motsatt vei av oss, så vi traff han rett etter vi starta på, og så traff vi han igjen midtveis. "Hei igjen" sa vi begge og gikk videre. Men vi var ikke ensomme likevel, for vi hadde så fint selskap i hverandre.

I morra er det litt ordnedag. Inn til byen for å ordne diverse og så skal vi spise middag hos svigermor. Deilig med vinterferie! Vi skal kose oss SÅNN!!! :D

God ferie til alle som skal ha ferie og god uke til de som ikke har vinterferie...

This is what it's come to...

NOE bra er det med korslaget - Thom Hell! Hvorfor har jeg aldri hørt på han før? For en fantastisk fyr, fantastisk stemme og "Over you" - nyyyyydelig! Og det er vel en sang de aller, aller fleste kan kjenne seg igjen i også?! Sitter og hører en versjon fra God morgen, Norge nå og har helt frysninger! Så selv om jeg synes resten av korslaget var ganske dårlig i år, så er jeg glad for at jeg "fant" Thom Hell! Always a silver lining... ;)

I den nye kjolen...

"Å jasså, vil dere miste friminuttet deres?" Hehe! Oda leker skole her. Har bokstavopplegg med bokstaven H, skriver på hvordan bokstaven skal skrives 1 ->, 2 ->, 3 -> og under tegner ho læreren og læreren sier altså "Å jasså, vil dere miste friminuttet deres?"! :p Spurte om det var sånn på skolen hos dem, og det var det. Hvis noen bråka, så fikk de ikke friminutt. Oda ser spørrende på meg, som om ho lurer på "Hva synes mamma om det tro?" og jeg sier at det synes jeg var fint og så snakker vi om mormor som sier "Hvis du ødelegger timen for meg, så ødelegger jeg friminuttet for deg" og så smilte Oda lurt. Det hadde ho sansen for. "Har du noen gang vært inne i friminuttet da?" spør jeg. "NEI ALDRI!!" får jeg til svar! Hehe...

Nå går tegneleken videre. Oda har tegna en elev som sitter og rekker opp hånda mens han roper "Jeg er ferdig, jeg er ferdig! Hvorfor tar du han først? Jeg er ferdig! Halloooo! Jeg er ferdig!!!" og læreren går og hjelper den eleven som er rolig først... Hehe! Det er snedig hvordan dagen skal bearbeides og opplevelser skal ut!

Oda har vært i 7-årsdag til klassevenninne i dag. Alltid stor stas å besøke de i klassen og å få pynte seg til bursdag, SÆRLIG når en har fått ny kjole av mormor, er ekstra stas! Blid og fornøyd jente som kom hjem! :) Lillebror var ikke fornøyd med at storesøster bare var hjemme en time i dag før ho reiste ut igjen. Han gråt en såååår gråt da store'n gikk igjen. Klamra seg om halsen på mamma'n, rista på hodet og var veldig lei seg! Stakkars liten... Er ikke så greit å skjønne hvorfor storesøster bare var innom en liten tur! Storesøster har vært helten fra første dag og lillebror blir om mulig mer og mer stas for hver dag for store'n også. Verdens beste søskenvenner! Det er sikkert! :)

Nå er snaaart begge ungene i seng, Kent er på fotballtrening og jeg skal skrive på en oppgave som skal leveres neste uke sånn at jeg slipper sitte med det når de andre får vinterferie i morgen.

Football's coming home...

Det er så kjedelig med fotball på tv!!! Ja da, jeg har mye anna å gjøre, men bare det at tv'n står på med fotball... Det er kjedelig, det! Og det er egentlig alt jeg har å si om den saken!

Du er du og du duger

Ja, det er mange barnehager og skoler som synger en sang med den teksten... Du skal liksom duge akkurat sånn som du er og læreren/barnehagetanta (ja, jeg vet dere protesterer mot å kalles det, men er det ikke koselig å få være tante da? Det er det i min verden!) står fremst, synger høyest og prøver å få innprentet hos alle barna at de duger akkurat sånn som de er... Men så viser det seg at det er ikke bestandig en gang de voksne synes at barna duger akkurat sånn som de er. Storekusine linket til denne bloggen på FB nå, og jeg fikk helt tårer i øynene da jeg las den... Vi vet jo at som mennesker så liker vi ikke alle like godt, og når en jobber med barn så vil det alltid være noen barn som treffer hjertet ens litt mer enn de andre - sånn er det bare, men at noen barn ikke skal få en liten plass i hjertet til noen av de voksne? At de voksne, når de blir bedt om å plassere hjerter på barnas navn ettersom de liker dem, ender opp med to barn som ikke har et lite hjerte en gang, ikke fra noen av dem?!

Hva hadde du gjort hvis du oppfattet det som om ditt barn var et sånt barn? Et barn der ingen av de voksne i barnehagen/skolen gir et lite hjerte en gang... Oda fikk alltid høre i barnehagen "Du er prinsessa til *** du. *** er så glad i deg!" (*** er ene ansatte altså) og det er på en side godt å høre for en mamma, at barnet ens har noen som er glad i det, men på den andre siden så var det vondt å se de andre jentene stå rundt mens Oda fikk høre at HO var prinsessa, *** var glad i HENNE...

Som sagt - at de som jobber med barn får en ekstra hjerteplass til enkelte barn er helt naturlig, men at noen barn ikke får noen plass i det hele tatt er ikke greit, og det er ikke greit at barna plukker opp dette heller! Alle barn skal føle at de er like mye verdt når de er i barnehagen eller på skolen uavhengig av hva de gjør, hva de kan, hva de sier osv.

En tanke... Hvis arbeidsplassen din hadde gjort noe lignende - alle de ansatte hadde satt hjerter bak navnene til de andre som jobber der, stort hjerte for de en er ekstra glad i, lite hjerte for de en er "normalt" glad i og ingen hjerte hos de en ikke liker spesielt... Hvordan hadde du følt det hvis du ikke fikk noen hjerter? Nå visste selvsagt ikke barna om at de ansatte i barnehagen satte hjerter på navnene deres for å se på dette, men det kan jo likevel hende de plukket det opp... Hvordan hadde du hatt det hvis du følte at du var en kollega uten hjerter? Vond tanke, ja? Og ekstra vondt når en vet at dette forekommer i barnehager - barnehager der barna våre tilbringer store deler av hverdagen sin...

Eneste jeg kan si - jeg håper at jeg, i møte med barn, aldri finner at det er et barn jeg ikke liker, et barn jeg ikke ville gitt et lite hjerte en gang! Da må jeg virkelig jobbe med meg selv, for hvis det skjer så er det den voksne som må jobbe med seg selv og sine holdninger. Det er ikke barnet det er noe galt med!

Let's talk about...

Jeg har vært "Buzzador" i flere år. Der får en innimellom tilbud om å prøve ulike produkter mot for at en reklamerer videre om både det å være buzzador og det produktet en prøver. En gang fikk jeg f.eks. en diger eske med drops som skulle deles ut til venner og kjente så de fikk prøve og fortelle hva de syntes og jeg kunne fortelle om buzzing og kunne gi tilbakemeldinger til buzzador om hva andre syntes om dropsene i tillegg til at jeg også selvsagt fikk prøve de selv. Det koster deg ingenting og når du får tilbud om å delta i en kampanje så kan du selvsagt velge om du vil være med eller ikke.

Nå søker Buzzador spesielt småbarnsfamilier og gravide, så hvis du er interessert i å buzze du også, så gå inn her og registrer deg! Du kan selvsagt gjøre det selv om du ikke er småbarnsforelder eller gravid også - alle kan være med! :) Drypper litt på meg også hvis dere bruker den linken, og dere kan verve nye buzzere og tjene egne poeng på det.

Let your heart decide...

Det er ikke så lett å være 6 år og skulle velge mellom alle lekene sine for å finne den ENE som skal være med på ha-med-dag på skolen! Alt ble vurdert og det sto til slutt mellom to - "Fanten" og kaleidoskopet. Ho klarte ikke bestemme seg, så til slutt sa jeg "Velg den du føler du kan si mest om til klassen din!" og det førte til at Oda satte seg på puffen, mamma måtte spille hele klassen (med lærere og studenter) og Oda fortalte om "Fanten" - elefanten hennes som ho fikk da ho var 5 minutter gammel av tante som hadde ventet på gangen på at gullklumpen skulle bli født. Det var den første leken ho grep tak i selv og nå siste månedene har den vært lillebror sin favoritt. Han fikk låne den i noen måneder før storesøster absolutt måtte ha den tilbake og bytta den ut med Tigergutt. Uansett - nå ligger "Fanten" i sekken til Oda og venter på å bli presentert for klassen i morra.

Neste uke skal de ha bamsefest på SFO, og da var det nok Stevie som skulle få være med. Han er jo også HELT spesiell siden det var bamsen Oda fikk av lillesøster første gang de møttes. Selv om han er 4 år yngre enn de fleste bamsene til Oda, så er han mest slitt av dem alle (bortsett fra Apegutt som er 35 år og har vært både tante, mamma og Oda sin, og nå også Andreas). Han har vært kosa med mest av alle, er den som ligger ved siden av i senga og er med ned til frokost, har vært med på fly, tog, buss, i bil, på båt osv, og har en hel masse historier med seg! Det blir spennende å høre Oda øve seg til å fortelle om han! ;)

I would walk 500 miles...

Vi er nå på sesong 5 av How I met your mother. Han har fremdeles ikke møtt "their mother", vi vet litt, men ikke mye og vi ser spent videre. Hva skal vi gjøre når sesong 5 er over? Må vi snakke sammen?! HJELP! Hehe... :p Morsomste så langt var da Barney satt på slutten av en episode og skrev dagbok på en gammeldags data med musikken til Dr. Doogie. Jeg lo skikkelig godt, mens Kent ikke skjønte noen ting. Han har ikke sett Dr. Doogie! :o Kanskje to grunner?! Nummer en - han er litt ung, nummer to - han har vokst opp med flere kanaler... :p Vi hadde nrk til tv2 kom og så var det bare to kanaler i huset fram til mamma og pappa for litt over 2 år siden kjøpte ny tv med Riks-tv. Kent har vokst opp med flere kanaler og har hatt tilgang på litt flere serier enn oss! :p Husker da jeg flytta til Trondheim og plutselig hadde FIRE kanaler. Det var stort! Hehe... Nå har vi vel 25 og bruker bare noen veldig få av dem. :p Selv med så mange kanaler sitter vi lørdag kveld og sier "Det er INGENTING å se på!"

Kosa oss masse med Vanessa-besøk i helga. Oda og Andreas kjempa om oppmerksomheten til store-kusinen og Oda var spesielt fornøyd med at Vanessa sov i øvrekøya hennes om natta. 6-åringen sovnet med et STORT smil om munnen og kunne nok knapt hatt en bedre helg :)

Nå er det snart klart for ny mastersamling. Vel klart? Ja, ja... Har et par dager til på meg... Bare få sove godt et par netter nå, og lest litt, så skal det gå nå også.

Boys will be boys...

Det er rart hvor tidlig gutter får mannesjuka... Andreas har vært litt snørrete i dag, men sånn han har klaga skulle en tro at han hadde feber i 40, ørebetennelser, øyeverk, farang, hodepine (det er det jo vanskelig å vite om han har riktig nok...), hoste, vondt i hele kroppen osv... Han har klaga og styra hele dagen og hengt på meg. Jeg har lagt han på gulvet for å prøve å gjøre noe, da krabber han bort, klatrer opp så han står og holder rundt beina mine og der har han stått og hylt til jeg har tatt han opp... Knytta han på meg og bar han i sjal en stund og først var det veldig stas, men så ble det for varmt. La han ned på gulvet så han kunne styre litt selv, men da kom han og ville klatre opp i sjalet igjen! Go figure! Og når pappa og storesøster kommer hjem, da er han HELT annerledes. Klaga litt i starten, men så ble han blid og fornøyd. Tuuusen takk! Hehe... Det er nok mamma'n som skal lide når gutten er syk. Rart at det er mamma'n i huset som lider mest uansett hvem som er syke!?

Jeg har endelig fått meg ny datamaskin. Den forrige var det tull med fra første dag, så vi bestemte oss til slutt for at det var på tide med en ny maskin siden det blir en del oppgaveskriving framover. I dag kom den og etter litt kluss med å få den i gang, så sitter jeg nå og koser meg med den. Den er fiiiin! Og nettet går kjappere. Ikke KJAPT, men kjappere... Tør ikke tro at det varer, men vi kan da håpe? Tar litt tid å bli vant med tastatur, knapper og alt, men så godt det er å ha en maskin med alle tastene og som faktisk starter til forandring fra data'n til Kent (mangler f og u) og min (som det alltid var tull med som sagt...).

Oda har forresten mista tann nr 6 i dag. Nå nettopp. Den har dingla ei stund nå, så det var på tide! :) Første par tennene ho mista, var fulgt av mange tårer, hyling og det var ikke noe gøy i det hele tatt. Nå satt ho ved siden av Kent i sofaen og plutselig sier ho "En tann, to tenner, tre tenner, fire tenner, fem tenner, seks tenner mista!" og der satt ho med tanna i hånda og smilte lurt! :p

Nå skal jeg være med på avslutningen på nettseminar, Kent skal på fotball og ungene skal i seng. Helg i morra og vi gleder oss aller mest til Vanessa-besøk på lørdag! Da skal vi øve "piano" (som enn så lenge er keyboardet til Oda :p), se chick flick og kose oss! Oda gleder seg til "kusine"-besøk og lurer veldig på om ho vil ligge i øvrekøya på senga hennes. Det hadde nok vært koselig for den minste i alle fall! ;)

Ha en fin kveld!

En og to og tre og fire, fem og seks...

Nå skal jeg sjekke hvilken nettside dere EGENTLIG synes er den beste:

1. Dagbladet
2. Facebook
3. Google
4. Matprat
5. Nettbanken din
6. H&M
7. Starting up a brand new day-bloggen min
8. cdon.com
9. Sportssidene til VG
10. New York Times

* Tenk på et tall mellom 1 og 10 (uavhengig av tallene over altså)
* Gang dette tallet med 9
* Finn tverrsummen (altså legg sammen sifrene i svaret ditt - eks. 63, 6+3)
* Del på 3
* Legg til tallet som er 1 større enn det du nå tenker på

Det er bloggen min du liker best ja? SÅ HYGGELIG!!! <3 <3 <3
;)

What do you want from me...

Det er skummelt å ha en mening! Ja, altså ikke når en snakker med venner og familie, men når en f.eks. skal skrive oppgaver på skolen, innlegg på forum/FB-sider, når en snakker med forelesere osv. Du må jo forsvare det du sier! I skoleoppgaver så må vi hele tiden vise til teorier - Hvem har tenkt dette før oss? Og hvis ingen har tenkt det før oss må vi virkelig ha en god grunn til å mene det vi sier også. "En kan kanskje si at...", "Det kan være mulig å se dette som...", "Jeg mener at...", "I mine øyne er..." - vi passer hele tiden på å presisere at dette ikke er noe vi bastant står for, noe som er VÅR tanke, ikke noe med tung, teoretisk bakgrunn. Noen ganger tenker jeg: Når blir vi 'store nok' til å ha en mening som er VÅR og ikke noen andres? Kan det hende vi en dag står der med en mening som er betydningsfull og HELT vår egen? En mening som andre senere vil referere til som teori? Som jeg har skrevet før - "The more I learn the more i realise the less I know..." og derfor er det også veldig skummelt å mene noe, og en kan nesten bli fristet til å sette sine egne meninger i gåseøyne sånn at de ikke skal veie så tungt, ikke telle med på en måte...

Fram til nå har oppgavene vi har skrevet både på bacheloren og masteren vært en samling av tanker andre før har tenkt, men nå skal vi ut og gjøre undersøkelser selv. Vi skal observere, intervjue og/eller samle dokumenter for videre analyse. Vi velger tema selv og så skal vi gjøre våre første små forsøk på "forskning" (og der gjorde jeg det - jeg følte meg ikke komfortabel med å skrive det uten gåseøyne...) og resultatet av dette arbeidet blir resultatet av den modulen... I går sendte jeg inn prosjektskisse, så nå er det bare å vente på tilbakemeldinger på det for så enten å gå videre, eller starte på nytt hvis den ikke blir godkjent. Det er spennende, men ja - skummelt! Hva har vel jeg å komme med? Hva kan JEG finne ut som ikke mange andre allerede har tenkt og skjønt? Også disse oppgavene skal selvsagt forankres i andres teorier, men vi skal likevel finne ut noe selv!

En dag kommer vi kanskje ut av dette som klokere mennesker, men akkurat nå blir jeg bare mer og mer forvirra og mer og mer usikker og jeg føler meg mindre og mindre intelligent for hver dag som går. Gleder meg til observasjoner framover og håper jeg får gjort begge oppgavene sånn jeg ønsker nå, men det er også skummelt...

Crash! Boom! Bang!

Det skal mye til å vekke Kent når han først har sovna, men i natt bråvåkna vi begge to av et smell og så en lyd som hørtes ut som noe rasa ned eller noe sånn og så ble det HELT stille. Mammahjertet stoppa, jeg ble ISKALD, kvalm og svimmel og eneste jeg tenkte var "Nå har Oda ramla ned trappa og så kommer det ingen lyd!" Jeg visste at jeg måtte ut og sjekke, men kroppen hadde liksom ikke lyst til opp. Jeg var så redd for å finne ungen min nederst i trappa, livløs... Jeg kom meg opp, ut på gangen, kikker ned trappa, så godt jeg kunne uten linser, men der var det heldigvis (og selvsagt) ingen. Mammahjertet har jo for seg å frykte det verste, SÆRLIG når en blir vekt klokka 3 om natta av et sånt rabalder! Jeg gikk inn til Oda, der lå ho og sov og så ikke ut til å ha hørt bråket en gang og jeg så ingenting som hadde ramla ned heller. Jeg ble så stående en stund øverst i trappa før jeg turte å gå ned. Det er ikke bare mammahjertet som tenker det verste, men når en hører sånt bråk midt på natta, blir revet ut av søvnen og må gå på "oppdagelsesferd" for å finne utav det, så tenker en også på innbruddstyver ja... Jeg gikk ned og sjekka alt jeg kunne tenke meg som kunne ha laga sånn lyd, men fant ingenting. Går opp igjen på rommet vårt og sjekker skapene om noe hadde ramla ned der - ingenting. Kent satt i senga med store øyne og nå ville han også bli med for å se om vi kunne finne utav det. Plutselig slo det meg - Oda sine nye hyller! Jeg gikk inn på rommet hennes igjen, og ja - de nye "hyllene" (sånne kasser som en kan stable oppå hverandre til hyller) hadde ramla ut, truffet køyesenga hennes og innholdet hadde rast utover gulvet. Ingenting verre! *pjuh* Det utrolige er jo at det bråka så ille at Kent og jeg våkna på VÅRT rom, mens Oda som lå i senga hylla traff sov like tungt videre! Snakk om sovehjerte!!!

Kom oss i seng igjen, Kent sovna med en gang, men mammahjertet hadde ikke kommet seg etter sjokk-våkninga enda, pulsen var RIMELIG høy, jeg var fremdeles kvalm, kaldsvetta og var stressa i hele kroppen, så jeg lå i halvanna time før jeg fikk sove igjen. En halvtime senere våkna Andreas og det var den natta... Nå er han STUP-trøtt og ligger i vogna for å sove og jeg skulle ønske at det var en vogn jeg kunne legge meg i og ta meg en time eller to på øyet også. Får heller ordne litt i huset, ta meg en dusj og ordne meg til Andreas våkner igjen og så blir det litt kos med han før vi skal gå tur for å møte Oda på skoleveien og så kanskje ta oss en Hamartur.

Close your eyes, give me your hand...

Som jeg har skrevet tidligere så liker jeg absolutt ikke tanken på å la barnet mitt gråte seg i søvn alene. Jeg tror ikke at en baby på 9-10 måneder er trygg hvis han gråter alene og selv om jeg helst skulle sett at han aldri gråt, så føles det litt bedre om han gråter når en av oss er der så jeg i alle fall vet at han er sikker på å ikke være alene!

Andreas og jeg har tatt en kamp nå siste nettene. Siste uka har han nemlig sovet to netter, hele natta, helt av seg selv, og da skjønte jo mamma'n at "HAN KAN!" og det må vi jo utnytte når det skjer! Natt til i går lå vi derfor våkne i flere timer, Andreas og jeg. Han i sin seng, jeg i min. Senga hans står inntil min side av senga, så jeg hadde armen min inn mellom sprinklene og strøyk og kosa på han, sang litt, snakka rolig og han gråt ikke så mye, mer at han klaga og prøvde å få mamma'n til å ta han opp for pupp... Men mamma'n lot seg ikke rikke og i natt så sov han hele natta. Var bare våken og surva litt, fikk smokk og sov videre helt til 6.45 i dag!!!! Nå kan det hende at vi går mot en ny kamp-natt til natta igjen, men en natt med relativt sammenhengende søvn gjør underverker med mamma'n og gjør at kamp-kreftene for neste natt er hakket mer skjerpet... Mamma er sta skjønner du, Andreas og selv om du kanskje tror du er like sta, så er du nok ikke det... ;) Merker godt på hele gutten at han har godt av mer sammenhengende søvn også, så dette gjør godt for oss alle.

Oda ga liksom aldri tegn til å være klar for å sove hele natta, og det endte i nesten 4 år der ho var våken MINST en gang hver natt... Andreas viser tegn til å kunne sove natta gjennom nå, og den sjansen griper mamma'n med nebb og klør! :p Med Oda gjorde det jo ikke så mye om jeg var trøtt og sliten på dagtid, jeg hadde bare henne å tenke på og det gikk fint, men nå skal jeg sitte med nettseminar, oppgaver, på forelesning innimellom, jeg skal være leksehjelp med Oda - jeg orker ikke gå gjennom dag etter dag etter bare 2-3 timer usammenhengende søvn! Det går bare ikke i lengden denne gangen!

Jeg passer hele tiden på at Andreas vet at jeg er der, og som sagt så gråter han ikke så mye, men klager mer, men jammen gjør det godt med litt mer kvalitetssøvn igjen! LENGE siden sist!

Leave them kids alone!

Vi er heldige. VELDIG heldige, for barna ser ut til å ha arvet mor sitt immunforsvar og jeg er nesten aldri syk (sånn bortsett fra når jeg er gravid... Det tror jeg jeg er allergisk mot...). Oda har fremdeles ikke vært borte fra skolen en eneste dag. Ho var syk i jula, men før det kan jeg knapt huske sist (bortsett fra vannkoppene rett etter lillebror var født...)! Andreas har hatt en dag med feber, men det kom samtidig med at han fikk tenner og han var i fin form.

Jeg ser/hører stadig vekk om familier der ene sykdommen avløser den andre og det høres slitsomt ut og jeg føler med dere, men her skal dere få en god dose perspektiv fra meg... Denne nydelige gutten var frisk og rask og verdens blideste fram til foreldre plutselig fikk en fryktelig telefon fra barnehagen i høst. Den vakre gutten deres hadde hatt en alvorlig ulykke og de måtte haste til sykehuset. Månedene som har fulgt, unner jeg ingen. De er fantastisk modige og tøffe. både foreldre, storebror og skjønne Daniel, men livene deres blir aldri de samme igjen.

En har absolutt lov til å synes synd på seg selv, på sine barn, sin samboer osv når en er syk, men så er det sunt å innimellom sette seg ned og tenke over hvor heldig en egentlig er også når en ser hva andre er gjennom. Daniel er bare ett eksempel på dette.

Vær glad for det du har, sett pris på dagene, timene og minuttene dere har for er det en ting jeg har tatt med meg fra denne historien er det at en aldri vet når det kan snu og selv om en ikke skal leve livet i frykt for sånne ting, så kan en i det minste nyte livet en har!

Jeg sender daglig mange tanker til Daniel og familien. Les om dem du også, men vær forberedt på å bli beveget. Her har det vært felt mange tårer for dem.

I've come for my award...

Jeg fikk denne awarden av Nina, så da får jeg henge meg på! ;)

Ta opp nærmeste bok, og slå opp på side 18, og let frem linje 4 - hva står det der?
Boka er "Fem kjappe - Quiz for hele familien" og på side 18 er dette linje 4:

"2.Hva het det første Lucky Luke-albumet som kom ut i Norge?"

Hva var det siste du så på TV?
Sitter og ser Gilmore girls akkurat nå!

Bortsett fra datamaskinen - hva hører du akkurat nå?
Andreas som pludrer og prøver ut alle mulige lyder i forskjellig volum...

Når var du sist ute og hva gjorde du da?
Var ute og henta inn litt mer ved nå nettopp.

Hva har du på deg nå?
Tights og en singlet så langt. Snart kle på for å gå Oda i møte.

Hva var den siste filmen du så?
Det husker jeg ikke en gang. Ser VELDIG lite film for tida ettersom den tida heller brukes på How I met your mother og før det Big Bang Theory...

Skulle du kunne overveie å flytte til utlandet?
Kanskje?! Det måtte være hvis hele familien var med, vi fant jobber og skoler og det var i England! :p Ellers liker jeg meg så godt i Norge med de fire ulike årstidene våre, så har ingen stor trang etter å flytte på meg heller...


Sender awarden videre til Heidi, Maria og Marit! Kom igjen, tupper! :)

I wanna go home...

Etter 3 1/2 måned i strekk på hedmarken fikk vi ENDELIG tatt oss en tur opp til dalen i helga. Startet helga med pizza hos Slettens. Veldig koselig både for oss voksne og for de små. Andreas var spesielt glad for å hoppe i fanget til Bjørn, så han gikk fra mamma-fanget til Bjørn-fanget hele tiden. Oda og gutta lekte, tegna, pusla og koste seg. Fin kveld! Så dro vi ned til mormor og bestefar som venta på gullklumpene sine.

Lørdag var vi på kafé hele gjengen og så tok mormor og bestefar med seg storegull på Ronja Røverdatter som ble satt opp av barneteateret. Kosa seg der mens Kent, Andreas og jeg kosa oss hjemme. På kvelden hadde vi pysj og rare frisyrer-fest... Ja da! :p Oda var nemlig invitert i bursdag til ei i parallellklassen på fredag, men kunne jo ikke reise siden vi var borte. Derfor måtte vi lage en egen fest med samme tema på Vinstra. Vi hadde frukt, litt godteri og spilte spill og Oda var så fornøyd, så! :)

Søndag spiste vi tidlig middag og så hadde vi kake for mormor som har bursdag i dag. Oda hadde pynta kaka HELT alene og den var så fin! Ho hadde skrevet "TIL MORMOR GRATULERER MED 61 ÅRS DAGEN" på og så pynta litt rundt bokstavene og tatt på noen non-stop. Etter kakefesten fikk vi etterhvert kommet oss avgårde og var hjemme like før leggetid for Andreas.

I dag har jeg jammen merket på Andreas at han har hatt masse folk rundt seg og mye oppmerksomhet i helga, for han har vært helt vill etter oppmerksomhet fra meg. Når jeg har hatt han i fanget har han tatt tak i ansiktet mitt så jeg skal se han i øya og hvis jeg ser bort så raser han og styrer ansiktet mitt igjen. Hehe! Ikke ville han sove særlig heller, så det endte med at han sovna oppå meg i 15-tida i dag og sov halvannen time. Da hadde han knapt sovet etter han sto opp halv 8!!! Mor sliten, ja!

Fikk også levert gruppeoppgaven vår i går-kveld og synes da det gikk ganske greit. Denne uken er det både nettseminar og start på semesteroppgave med innlevering av prosjektskisse innen søndag. Torsdag får vi middagsbesøk av et nyyyforlova vennepar da. Det blir hyggelig! :)

Tell him...

Er det ikke rart hvordan en kan se tilbake på livet sitt og tenke på mennesker som på et tidspunkt var veldig, veldig viktig for deg, men som du nå ikke har snakka med på flere år? Det er egentlig ganske trist, mye mer trist enn rart, så i kveld - en oppfordring! Send en melding, en mail, ring, legg igjen en beskjed til noen som en gang har betydd veldig mye for deg, men som du ikke har særlig/noen kontakt med lenger. Det skal jeg gjøre nå!

The more I learn the more I realize the less I know...

Før jeg begynte å studere tenkte jeg kanskje gjerne at jeg kunne masse om å undervise i musikk, jeg skulle bare få en grad i det. Jo, årsstudiet og påbygginga var nok tildels sånn, men i ensembleledelse så ble jeg virkelig satt på plass og fikk se hvor lite jeg egentlig kunne selv om jeg nå var i en fase der jeg lærte masse! Nå på master så blir vi stilt enda høyere krav til og når vi sitter og jobber med oppgaver og sånn nå så tenker jeg ofte "Jeg kan ingenting! Hva i all verden tror JEG at jeg kan bidra med som musikklærer? Jeg kan jo virkelig ingenting!"

Så satt jeg og las korrektur på oppgaven til Hilde i dag og ser at ho, som har jobba som lærer i flere år, får samme følelsen når ho nå er i en situasjon der ho skal lære mer og da kom jeg på denne sangen fra filmen Yentl som det nå er en evighet siden jeg har sett, men som jeg var (og sikkert er) veldig glad i! "The more I learn, the more I realize the less I know"... Altså - jo mer jeg lærer, jo mer innser jeg hvor lite jeg EGENTLIG kan. Det er skummelt, men på samme tid er det litt befriende, litt spennende og ganske fascinerende - det er en STOR verden av kunnskap der ute. Jeg er bare interessert i en bitteliten bit av denne kunnskapen, men selv DEN kunnskapen kommer jeg aldri til å lære alt av, bare en bitteliten bit og likevel er det masse! Og det vi lærer nå, på master, er jo kunnskap på et helt anna nivå enn det vi skal undervise i. Dette skal vi forstå, vi skal internalisere det og reflektere rundt det og vi skal dra det med oss inn i videre undervisning og det å innse at en alltid har mye, mye mer å lære er vel kanskje den viktigste kunnskapen av alt? I know it's a cliché, men man lærer så lenge man lever! Så sant som det er sagt!

Vi har besøk av Kathrine nå til i morgen og vi tuppene har skravla hele kvelden her. Veldig, veldig koselig! Nå har ho lagt seg, Kent sover på sofaen og jeg skal skrive litt før jeg tar kvelden.
God natt og sov godt alle sammen! I morra er nok en dag fyllt med læring - hvis vi bare er åpne for det! ;)

Han sang for alle, men helst for unga...

Oda har hatt en superdag på skolen i dag. Hele 1.klasse reiste til Prøysenhuset og var der hele dagen. Ho har bobla over i hele dag med alt de har sett, hørt, lært... Synger Prøysen-sanger og koser seg. Lillebror nyter godt av storesøster sin store fascinasjon og danser villig med hver gang ho synger en ny sang. Det er jammen et kvalitetsstempel når barn - generasjon etter generasjon etter generasjon, faller for bøkene, sangene, historien... De er ikke mange, men Vestly, Prøysen, Egner, Lindgren... Ja, det er flere også, men ikke mange. Koselig med en 6-åring som går rundt og synger Nøtteliten, Bolla Pinsvin, Helene Harefrøken, alle månedssangene, Lillebrors vise (som vi selvsagt er EKSTRA glad i!) osv, så vi bare nyter det så lenge det varer. Det er vel ikke lenge før vi er tilbake på slitsomme popsanger, tenker jeg! :p

Hush little baby...

"La han gråte, han lukter bare mamma!"
"La han gråte, han er bare bortskjemt!"
"La han gråte, han må lære seg å roe seg alene!"
"La han gråte, han bare tester deg ut!"
"La han gråte, dagen kommer da du ikke orker mer uansett så det er like greit å ta kampen nå!"
...
...
...
...
...

Det er ikke måte på hva slags råd en skal få når det gjelder å få babyen sin til å sove natta gjennom, men dette er ikke greit for meg! Jeg kan ikke la barnet mitt gråte uten at jeg er der og lar han vite at jeg er der hos han! Kanskje han gråter selv om jeg er der, men da vet han i alle fall at han ikke er alene! Det samme gjelder jo om det er Oda som gråter midt på natta - jeg ville da aldri gått fra henne heller da, og det fikk meg til å tenke:

Når går det fra å være barnet som er bortskjemt hvis det gråter om natta til å være foreldrene som ikke gjør en god nok jobb som foreldre fordi de lar ungen gråte? Når er det oppdragelse og når er det barnemishandling? Hvor setter en grensen her?

Som sagt - for meg er det uaktuelt å la barnet mitt ligge og gråte uansett alder, men for dere som synes det er greit å la babyen gråte seg i søvn ("Han blir jo sliten av det til slutt!") - hva med når ungen har blitt 1 år? Når den er 2 år? Hva med hvis 5-åringen din ligger og gråter om natta - lar du barnet ditt gråte da? Ei venninne fortalte her om dagen om 7-åringen sin som ikke hadde roet seg om natta. Hva hadde du gjort da? Latt ungen ligge alene når det tydeligvis er noe som gjør at den ikke får sove? Hvor går grensen?

Hvis du hadde hørt fra en 6-åring at "Jeg ligger våken 2 timer hver natt og gråter, men mamma og pappa sover og forventer at jeg skal roe meg alene" så håper jeg de fleste hadde tenkt "Ring barnevernet NÅ!", men hvorfor er det da greit med en unge på 9 måneder, som Andreas er nå, eller 1 år, 1 måned, 5 måneder da?! Jeg tror at hvis et barn gråter så er det en grunn til det og den grunnen vil jeg møte uansett! Gråter Andreas fordi det vil ha mer kroppskontakt med meg, så gir jeg mer kroppskontakt da. Gråter han fordi han har full bleie, gjør vi noe med det. Har han vondt noe sted, så prøver vi i det minste trøste selv om vi ikke alltid kan ta bort vondten. Jeg lar ikke barnet mitt gråte alene om det er i 3 minutter eller 2 timer. Det strider mot alle instinktene i mammahjertet mitt!

Jeg er sliten og trøtt, men jeg er småbarnsmor, skoleungemor, student, husmor, kjærest, venn, datter, søster, psykolog, sykepleier, lege, leksehjelper, klatrestativ, koseklut, madrass, varmeovn, kokk, handy"man"... The list goes on and on and on... Klart jeg er sliten, men det er lite av dette jeg ville byttet ut så selv om jeg ofte ønsker meg mer sammenhengende søvn, vil jeg MYE heller vite at barna mine vet hvor de har meg, er trygge og har det godt, enn at jeg skal tviholde på å få min sammenhengende søvn hver eneste natt. Jeg er sliten, men jeg er også glad for alt jeg har, for all kos og kjærlighet de to skattene gir, for at vi har et godt liv både vi fire i familien her og med familie og venner rundt oss og det er for meg så mye viktigere enn å få så og så mye søvn hver eneste natt. Å ha små barn er noe du gjør i en veldig begrenset periode av livet og jeg mener at det ikke er tiden for å være egoistisk! Klart - for å være en god forelder skal en også ha det godt selv, men en klarer seg med lite søvn en periode hvis en må og i det lange løp er dette en LITEN periode av livet!

Jeg tenker mitt om barn som må gråte seg i søvn. Jeg synes det gjør vondt å høre om det og at barnet fort venner seg til å roe seg selv, roer IKKE meg. Å bli vant til at "Selv om jeg gråter, får jeg ikke trøst!" det er ikke noe jeg vil venne mine barn til!

We're back again...

Ble et par dager bloggfri med mastersamlingen gitt. Andreas likte IKKE at mamma var borte så mye og skulle ta igjen mamma-kosetiden på natta, så mamma var LITT sliten. Godt da å kunne sove litt lenger i dag og stå opp til servert frokost! Oda og bestefar har storkosa seg ute på ski i flere timer i dag, Andreas og mormor har trilla tur og Kent og jeg fikk rydda masse i klærne til ungene + litt til mens ungene hadde besteforeldretid. Etterpå spiste vi deilig kyllingmiddag før vi gikk tilbake til å være fire i huset igjen.

Big Bang Theory er slutt... Så langt for oss i alle fall. Vi venter på at sesong 4 skal gis ut og i mellomtiden har vi startet på How I met your mother. Kent synes ikke den er like bra som BBT, men det er gøy. Jeg liker begge serier like godt, i alle fall så langt, men vi gleder oss til BBT sesong 4!

I morra starter vi med gruppeoppgave i ene mastermodulen. Leveres søndag. Nina satt opp uke for uke hele våren i går og tror ho fant fire uker der det ikke er noe fast som skjer, men de bør vek brukes på oppgaveskriving. Gleder meg til 15.juni!!! Hehe!

En liten djevel på hver skulder...

For det første - søstra mi sitter enten og ler HØYT nå, ellers smiler ho fra øre til øre fordi blogginnlegget i dag har Dum Dum-overskrift... (Eventuelt sitter ho med store øyne og bare måper... Kanskje helst det! :p)

I går var mammahjertet stort og varmt og funderte over hva som foregikk i hodet på den lille-store skoleungen vår. Mammahjertet var ikke LIKE stort og varmt senere på kvelden, men kanskje enda mer fullt av forundring... I gårkveld kom virkelig sinten i Oda fram. Den er ikke sett ofte, men siste tiden virker det nesten som om ho prøver å teste ut hva som sårer mamma for ho sier ting jeg tror ho vet på forhånd at kommer til å gjøre mamma lei seg og så ser en i øya hennes i det ho sier det at ho angrer seg. I går slo Oda seg vrang da ho skulle på badet på kvelden (ho som vanligvis er så enkel å få på badet og i seng!) og ho kom opp mens jeg amma og skulle legge lillebror og sto og ropte til meg over hodet på Andreas som prøvde å roe seg ned... Til slutt ga jeg henne streng beskjed om å komme seg ut av rommet, gå på rommet sitt ELLER på badet fordi mamma skulle legge lillebror og da kommer det fra Oda "Men da bryr du deg mer om han enn om meg!" og så spruta tårene - ikke fordi ho trodde det var sant, men fordi ho skjønte hva ho hadde sagt. Med en gang, før jeg rakk si noe som helst, sier ho "Jeg mente det ikke, mamma! Det var en slem som sa det! Det var ikke jeg! Det var en slem!!!" Ho måtte jo uansett ut av rommet - Andreas skulle jo sove og det var ikke lett i den hylinga til Oda, så jeg (ganske lei meg og sint) ga henne STRENG beskjed om å komme seg på rommet sitt og at vi skulle snakke etterpå. Etter en stund kom ho og hyperventilerte (ho gjør det når ho gråter mye) og sa "Jeg trenger kos fra lillebroooor!" så ho fikk en kos og ble sendt ned for å sitte i fanget til Kent litt til mamma kom. Etterpå hadde vi en lang prat om hva ho hadde sagt, at mamma blir veldig lei seg og ho unnskyldte og vi ble gode venner igjen. Men igjen og igjen sa ho "Det var ikke jeg som sa det, mamma, det var en sint!"

Vi har snakka om at noen ganger så sier en ting en egentlig ikke mener fordi en hører mest på den sinte stemmen i hodet og ikke den snille og det bruker ho for alt det er verdt... Hehe! "Det var en sint..." Ja, ja! Ho sa etterpå at ho vet godt at mamma er like glad i begge gullene sine, at mamma må få være med lillebror uten å forstyrres når han skal legges, akkurat som mamma og Oda koser i senga hennes når ho legger seg. Igjen - det er ikke lett å være 6 år og det er ikke lett å være MAMMA til en 6-åring, men vi kommer oss da gjennom fightene våre! Etter Oda har hatt sånne utbrudd så er ho alltid EKSTRA blid og skal gjøre tusen tjenester uten at vi i det hele tatt ber ho om det. Ho rydder, ordner, koser og er smørblid... Stakkars! Det er ikke greit!

Det er nok mange inntrykk for henne på skolen, og kanskje ligger det med de store ungene som erter litt bak også sånn at ho vil teste ut hva HO kan si og hva slags reaksjoner DET får... Det er ikke lett å vite, men så lenge vi stort sett koser oss så tåler vi en sånn runde en gang innimellom. Oda er jo vanligvis kanskje verdens enkleste unge å ha med å gjøre. Ho er snill og varm og bryr seg så mye om alle rundt seg, så at det blir ekstra mye sint de gangene sint'en kommer, er kanskje ikke så rart?


Nå driver jeg og lader opp mentalt til en helg med undervisning. Starter i kveld. Blir tungt å gå på igjen nå, kjenner jeg, men tiden går jo fort. Plutselig er det sommer og et semester til er unnagjort. Da jeg tok bacheloren STORKOSTE jeg meg med skolen og syntes det var så leit da vi var ferdige, men nå synes jeg det er et ork. Det er mye å gjøre og jeg vil heller bruke all tiden min med ungene i stedet for, men jeg må prøve å se framover og bite tenna sammen. Det blir så bra når masteren er i boks! Litt vanskelig nå og vite hva vi har i vente dette semesteret. Må liksom komme i gang med modulene, se skikkelig hvordan de er lagt opp, hva de inneholder osv (det er ikke ALT en skjønner fra en fagplan). Lukker øya, holder pusten og hopper i det!

Think of the things...

Ofte så lurer jeg på - Hva tenker du på nå, Oda? Du snakker jo MYE, nesten hull i hodet på mamma og Kent til tider, men andre ganger er du helt stille og jeg kan spørre deg "Hva tenker du på?" Noen ganger kan det være starten på en laaaang samtale om alt mellom himmel og jord, du er jo så interessert i alt mulig, mens andre ganger sier du bare "Ingenting"... Hva tenker du på da? I går møtte lillebror og jeg deg på skoleveien, som alltid på tirsdager og fredager, og vi så deg i akebakken. Du gikk en omvei (eller snarvei, som du kaller det) for å ake på rompa ned bakken før du kom løpende mot oss. På tur for å møte deg tenkte jeg nettopp på "Hva tenker Oda når ho går alene fra skolen for å møte oss?" Det hadde vært typisk deg, lille venn, å være bekymret for at vi ikke skulle møtes, at vi gikk en annen vei, selv om vi har avtalt hvilken vei vi skal gå, og jeg tenker ofte på hvorfor du tror vi ikke skal møtes. Lillebror og mamma kommer jo ALLTID i møte med deg, men du må øve deg på å bli litt tøffere og selv om mammahjertet gjerne skulle vært sammen med deg hele skoledagen, må vi også gi litt slipp og lære deg at det er trygt å gå den første delen av skoleveien alene. Ofte går du jo sammen med venninna di også, men tirsdager går du alene etter du slutta med leksehjelp (hva skal du med det?)...

Men altså - i går tenkte jeg nettopp på hva du tenker når du går alene og da vi møtte deg ville du gjerne ha kos. Det vil du alltid, og det er hyggelig, men i går var du ikke helt deg selv og etterhvert kom det fram at du gikk den lille "snarveien" fordi det gikk større barn den vanlige veien og du var redd for at de skulle erte deg. Det er visst noen større barn på skolen som kaller dere 1.klassinger for små, sier stygge ord som du ikke liker og sånn, og du var redd de skulle gjøre det da du gikk der alene. Vi skjønner det så godt, lille snupp! I dag eller i morra skal du prøve om du klarer å snakke med læreren din, for det beste er jo hvis du klarer å si ifra om det selv, men hvis ikke skal mamma ringe. Selv om det er ganske uskyldig i en voksen sitt perspektiv at 2. eller 3.klassinger kaller en førsteklassing liten, så er det ikke uskyldig i dine øyne!

Vi snakka masse om dette i går. Vi snakka om at hvis noen kalte deg liten, kunne du bare svare "Jeg er i alle fall stor nok til at jeg ikke trenger snakke sånn til andre, jeg!", og du lo da vi snakka om å si sånne ting tilbake, men du kommer nok aldri til å svare sånn, selv om det hadde vært kult om du turte! Du er kul, Oda, og du har blitt en tøffing siste par årene, men du har fremdeles mye "tøff'ing" å lære!

En gutt i klassa hadde sagt at du var 0 år og brukte bleie forrige uke. Uskyldig igjen i voksne øyne, men du var lei deg. Han gutten som sa det er ikke så stor, så han synes nok bare at du er veldig stor og da sier ofte barn det motsatte bare fordi de hører mest på den slemme stemmen, ikke den snille. Det kan hende den beste, og det har du opplevd selv nå også! Da vi kom hjem denne dagen øvde vi på hva du kunne svare hvis han sa det igjen: "Jeg er født 10.juli 2004 og alle som kan regne skjønner da at jeg er 6 1/2 år!" Du kommer nok aldri til å svare det heller, men du hadde vært verdens tøffeste 6 1/2-åring hvis du gjorde det!

Verden er ikke alltid lett, selv når en er 6 år, og det som vi voskne ser på som småting, er veldig store i dine øyne. I tillegg bekymrer du deg over så mye. Du tenker på så mye og selv om du er VELDIG klok, så er du bare 6 år og kan umulig skjønne alt! Men vi snakker om ting og vi lærer sammen. Vi lærer om hvordan det er å være 6 år og hvordan det er å være mamma til en fornuftig, men sårbar stor-liten 6-åring. Fine, gode skatten vår! Vår aller beste sommerfugl! Med verdens største hjerte. Særlig til lillebror som JUBLER når du kommer hjem. "Nå er det fest, storesøster!" sier han nok inni seg, men ordene er ikke der helt enda. Det er fest med dere to hver eneste dag og dere har utrolig mye glede av hverandre, selv om han er så liten og du er så stor. Heldige mamma!

There's no chill...

Første dagen på leeeeenge med plussgrader. Don't like. Don't like at all!! Snøen har pakka seg sammen og det ser ut som den er halvvert bare siden i går. Jeg vil ha tilbake winter wonderlandet vårt!!!!!

Vi er ferdige med BBT, eller nesten. Vi har sett de tre sesongene vi har så langt, men så tipset Hildegunn oss om at på slutten av hver episode er det et "Vanity card" som Chuck Lorre har skrevet, så vi leser de. Noe VELDIG morsomt (Pat Metheny!! Hoho!!), noe ikke fullt så morsomt og noe... ehhh... Ja, ja!

Kent drikker pils av glass. GLASS!!! Jeg som hadde lyst på en liten slurk, men vil ikke ha fra glass. Pils fra boks. Nam! Pils fra glass? Hører hjemme når en er ute på byen og vi er ikke ute på byen. Til og med på julaften fikk mamma og Kent lov til å drikke pils fra boks, men i dag, 11.januar 2011, skal visstnok pils drikkes av glass! Det ser ikke godt ut i det hele tatt! Minner meg om at til sommeren skal jeg kunne ta meg en iiiiiskald pils i sommervarmen (jeg har bestemt at det skal være myyyye sommervarme til sommeren, så vet dere det). Det er lenge siden sist! I fjor drakk jeg et glass pils (nei, jeg tømte resten av boksen i et glass til Kent og så drakk jeg det som var igjen i boksen selv :p), men til sommeren - EN HEL BOKS (wow!!) for meg selv! :p Det skal være skikkelig varmt ute, og pilsen skal være så iiiiiskald at det dugger på boksen og den blir nesten vanskelig å holde i. NAM! (Små gleder for småbarnsmoren, sa dere?)

Off to bed now... Natta!

What shall we do...

Hva gjør folk med julekortene fra år til år? Tar dere vare på dem? Kaster alle? Kaster noen, men tar vare på andre? Hva er kriteriet for at dere skal ta vare på noen?

Vi laga oss en hyssingsnor som henger i ene hjørnet på stua. Der har vi festet opp alle julekortene, men siden jula er over og rydda bort så burde vi vel gjøre noe med de også, men jeg vet ikke hva! Hvert år tenker jeg på det samme. Noen kort er greie å kvitte seg med - de der det står "God jul og godt nytt år" på et vanlig julekort... Ingenting personlig, hverken tekst eller bilder, men så er det en del bildekort og mange av de er jo så fine og med bilder av barn vi er veldig glad i... Skal vi ta vare på de? Jeg ender nok med det hvert år og har etterhvert litt av et lager av gamle julekort liggende i en skuff, men de ligger jo i en skuff og jeg ser ikke på de fra år til år og hvem vil senere ha glede av at jeg har tatt vare på dem? Nei, det er oppe til vurdering i år igjen og de blir nok putta i en skuff i år igjen og samme spørsmålet kommer om et år...

Så fortell meg hva dere gjør med julekorta...

Friends will be friends...

Kasta ut resten av jula i dag og så fikk vi besøk av Hildegunn. Storkosa oss!!! Vi har snakka om det før, men det er jammen tegn å gode vennskap når en selv om en møtes sjelden bare koser seg og slipper alle sånne "catch up"-fraser... Gleder oss til Hildegunn og Lars flytter nærmere så vi kan sees MYE oftere!

Før ungene la seg, ordna vi senga til Andreas og nå ligger han og sover der for aller første gang mens mammahjertet gråter. Det er skummelt å ha han i storsenga uten at vi er der, for plutselig så har han krøpet over dyner og puter og alt og vi er redd han skal ramle ut, så han får ligge i egen seng fram til første nattamming i alle fall framover. Det er så rart at han ikke ligger på plassen sin i senga nå og jeg gruer meg til å legge meg. I morgen blir han 9 måneder og hver eneste natt de 9 månedene har han ligget ved siden av meg. Fikk låne en bamse av Oda som jeg kunne holde rundt, og jeg kunne BARE komme inn til henne hvis jeg ble "redd", som ho sa. Lille babyen min, ligger helt alene i sprinkelsenga! Jeg vet jo at han ikke tenkte sånn, men mammahjertet skrek høyt og tolket blikket hans til "Er du ikke glad i å kose med meg lenger nå, mamma?" da han så rart på meg etter å ha blitt lagt i sprinkelsenga... Han sovna like kjapt som vanlig, men likevel hadde mamma'n lyst til å ta han opp. Håper han snart våkner og vil ammes, for da skal jeg legge meg og ta han over til meg med en gang! :p Ja da, jeg er avhengig av de to skjønne gullene mine, og det er jeg faktisk stolt over å være! ;)

I tillegg - vi har sett ferdig sesong 3 av Big Bang Theory i kveld og må vente på at sesong 4 utgis før vi får sett mer. Crap! Har igjen litt bonusmaterial og sånn og etter det starter vi på How I met your mother. Det blir også gøy! :)

Girls just wanna have fun!

Noen ganger er det koselig for jentene i familien å gjøre en ting mens guttene gjør noe helt anna, så i dag har Oda og jeg vært på lekeland sammen med Nina og Vetle mens gutta koste seg hjemme. Først gjorde alle sammen noe helt anna, men det er hemmelig, og vi må bare hviske om det i et par måneder til... Herlig at Oda er blitt så stor at ho holder på hemmeligheter og er med på overraskelser. Det blir så mye morsommere da!! :) I fjor-vinter var ho flinkest av alle flinkinger da ho i en hel måned holdt hemmelig for mormor at vi skulle feire 60-årsdagen hennes med familie og venner. Oda ringte mormor og ba henne med på Wadahl og hadde pugga hva ho skulle si. Jeg husker ikke ordretr, men det var noe med at siden de to var så glad i å dra på hotell sammen, så hadde bestefar og Oda bestemt at vi sju (mormor, bestefar, tante, onkel, mamma, Kent og Oda) skulle feire bursdagen til mormor på Wadahl. Vi skulle spise fin middag, svømme i bassenget, mormor og bestefar skulle ta med Oda på skitur osv. Oda var veldig flink og sa bare det ho skulle og ingenting som kunne avsløre at det var 30 til som skulle komme og være sammen med oss!

Dagen kom og Oda var nok veldig spent, men UTROLIG flink. Vi spurte om ikke ho kunne si at ho måtte på do og spørre mormor om å vente med henne mens vi andre gikk ned til middag og skulle vente på dem i resepsjonen. Da begynte mormor å lukte lunta og spurte Oda "Hva er det dere holder på med nå? Hva er det som skal skje, Oda?" og Oda hadde bare sett vekk og ikke sagt noe, men syntes nok det var litt dårlig gjort av mormor å presse sånn... :p Ho tok med seg mormor ned og der satt alle gjestene og venta.

Beste gaven Oda kunne gi mormor kom litt senere på kvelden da Oda sto på en stol og sang "Tenke på en venn" selv om hun ble veldig sjenert og sang så lavt at bare de aller nærmeste hørte, men mormor satt helt nære og hørte alt og DET var det viktigste. Og mamma gråt... Typisk mamma å gråte, sier Oda! :p Og mormor kan late som så mye ho vil at ho ikke liker å bli markert, men det var en fin kveld og vi så at ho kosa seg! ;)

I ettermiddag har vi begynt med å rydde vekk jula også, og skal gjøre oss ferdig på morgenen i morra og så rydde og vaske litt før Huldugull kommer! <3

Just as!

As er ikke George Michael sin låt, han gjorde en coverversjon ja, men den tilhører Stevie! Fy, fy TV2!!!

Vi skulle se korslaget sammen, Kent, Oda og jeg i dag, men jeg endte med å se det alene med to "korister" her - en i godstolen, en i sofaen. Kent og Oda snorka i kor med korene. :p Etter Oda la seg, har Kent og jeg sett Big Bang Theory. GØY! I helga skal jula kastes ut og så gleder vi oss VELDIG til besøk søndag ettermiddag! Beste Huldugull kommer og det synes vi jammen er på tide! ;) Vi skal koooose oss!!

Nå blir det kvelden her. God natt og god helg! :)

Det snør, det snør! Det snør, det snør! Det snør, det snør! Det snør, det snør! Det snør, det snør! Det sn....

Det er hakk i plata her for snøen bare fortsetter å lave ned og lave ned og lave ned! Og Stange kommune prioriterer ikke akkurat å måke opp hit, så da vi skulle til helsestasjonen i dag, var det å måke seg vei i nysnøen med vogna. Pust, pes! TUNGT!!! Bussen var forsinket, så det var bare AKKURAT at vi rakk timen på helsestasjonen, og det var ISKALDT - ikke i grader, men det var sur vind og snøen piska i ansiktet... Så jeg fant ut at i stedet for å vente en time på bussen (vi mistet AKKURAT en buss) til Ottestad igjen, gå en halvtime (vel, det ville blitt lenger i snøen da) hjem og surne TI hakk til, så skulle vi heller ta toget til Hamar, høre om Nina var med på en kaffe, shoppe litt og dra innom svigermor en tur. Ja, så vi gikk på Narvesen på Hamar, der sa ho at toget kommer om 10 minutter, så det passet jo perfekt! Jeg kjøpte billett, vi trilla ned på stasjonen og der står det: Toget var 40 minutter forsinket!!! Og innen det kom, hadde det blitt 45 minutter forsinket! Da kunne jeg like gjerne tatt neste buss for den gikk plutselig FØR toget!

Ja, ja! Vi dro til Hamar, møtte Nina og koste oss på kafé (for første gang på 3 måneder, fant vi ut!!), shoppa (jeg fikk kjøpt meg 9 plagg + ny badedrakt til Oda - - - 1200 TIL SAMMEN! Salg!! <3 ), og vært innom svigermor en times tid før Kent og Oda kom og henta oss. Godt å slippe den lange turen hjem i piskende snø og sur vind og veldig hyggelig å rekke en kafétur!

Nå er Kent på fotballtrening og jeg slapper av. Alle lyder er skrudd av og jeg bare nyter stillheten i huset. Det er veldig deilig en gang innimellom!! :) Ha en hyggelig kveld, alle sammen!

Sovende små piker...

Jeg er trøtt! I går også egentlig. Når en sitter fra halv 9 på kvelden og tenker "Kan jeg snart legge meg nå tro?" to kvelder på rad... Vel, kanskje en burde legge seg halv 9 på kvelden da? Hehe!

I morra skal vi på helsestasjonen, Andreas og jeg. Vi tipper på høyde, vekt og hodeomkrets. Kent tipper: Høyde 74,5 cm, vekt 10040 og hodeomkrets 47,5 cm. Jeg tipper: Høyde 73,5 ck, vekt 10400, hodeomkrets 48 cm. VELDIG spennende det her altså... Hehe! Eller ikke?! :p

En episode til av BBT nå, så skal jeg soooveeee! ZZZZZzzzzzzzzz...

Back for good...

???

Skal kanskje ikke love å være "back for good", men jeg er i alle fall tilbake. Skjønte fort at ferien for Kent og Oda (og studieferie for meg) ble bloggeferie også. Jula starta med stress for å komme i mål, men det gjorde vi. Julaften på morgenen våkner jeg av at Oda kryper oppi senga mellom Kent og meg og alt da begynner jeg å lukte lunta... Ho pleier jo alltid å legge seg inntil lillebror når ho kommer til oss! Så begynte ho å snakke om døden - varsellampene blinket... Oda snakker alltid om døden når ho føler seg dårlig... Så sovna vi igjen vi to, gutta hadde ikke våknet en gang, og en time senere våkner jeg - Oda var borte fra senga, men ho sto og ropte på meg og jeg skjønte hva som hadde skjedd. Lille gullklumpen som var så forventningsfull til jul sto nederst i trappa og kasta opp og ropte "Mammaaaa! Mammaaaa!" og så snart ho så at jeg kom så spruta tårene "Og så akkurat i DAG!!!" Stakkars! Julaften og 1.dag ble tilbragt stort sett flat på sofaen for henne. Feber og rimelig slapp, stakkars. 2.dag prøvde ho seg litt ute på ski med bestefar, men kroppen var nok sliten for da ble ho dårligere igjen å kvelden. Først nyttårsaften var ho VIRKELIG seg selv igjen, så jula ble spesiell her. Likevel - vi skal ikke klage over noe som helst. Vi kosa oss uansett sykdom, vi ble bare mer i ro enn planlagt.

Nå er hverdagen her igjen. Kent begynte i går og Oda i dag og jeg har merka TYDELIG på lillebror at det har blitt rolig for han uten henne her. Han var så glad for å få henne hjem!! Tirsdag er sfo-fri for Oda, så lillebror og jeg pakka på oss, han ned i vogna og jeg stålsatte meg for trilletur i snøen - det var TUNGT! Jeg er sikker på at en 3 timers joggetur på tørr asfalt ikke forbrenner så mye som de tre kvarterene jeg trilla i 5-6 cm nysnø i dag! Jeg vurderte en stund å sette igjen vogna og heller bære lillebror, men det var jo SÅPEGLATT under snøen også, så turte ikke bære. Var skikkelig svett da vi endelig kom oss hjem, Oda var sur etter å ha hatt snøen piskende i ansiktet siste halvtimen og vi var glade for at neste hentedag på sfo først er fredag. Da har de kanskje skrapa veien igjen her også?!

Ellers ser Kent og jeg "The Big Bang Theory" på dvd om dagen. Vi bestilte oss den serien i jula, så fikk boks med de tre første sesongene rett før nyttår og vi storkoser oss! FOR EN SERIE! Helt genialt morsom! Når Oda er i seng i kveld, så skal vi nok se et par-tre episoder! ;) Etter vi har sett ferdig BBT, så venter sesong 1-5 av "How I met your mother" som vi også har kjøpt oss.

Til helga skal jula ut. Koselig med julepynt, men kjenner at nå er det snart nok! :p Litt over 2 uker får holde. Da blir det så mye koseligere å ta det fram neste år også, hvis det ikke står framme så lenge at en blir lei! :)

GODT NYTT ÅR, alle sammen! Jeg lover å være flinkere her nå! ;)