Noen serier blir jeg aldri lei. Noen episoder i de seriene rører meg like mye hver eneste gang jeg ser de - selv de episodene jeg kanskje har sett 7-8 ganger nå. Jeg griner like mye hver eneste gang! En av de episodene er den episoden der Rory i Gilmore girls er ferdig på Chilton og skal holde avslutningstalen der. Hun takker medelever, lærere og besteforeldrene og fram til da går det veldig bra i stua her også, men når Rory takker mamma'n sin - da strømmer tårene. Før sa jeg alltid "Vi skal aldri bli sånn som Rory og Lorelai!" og jeg mener fremdeles at det ikke er HELT sunt at mor og datter har mer et venninne-forhold enn et mor/datter-forhold, men så er det også noe helt spesielt med de to, og det er noe helt spesielt med Oda og meg. Det var jo så lenge bare oss to og selv om vi er veldig glad i gutta våre, så vil det alltid være noe helt spesielt med Oda og mamma'n. Min aller beste sommerfugl, min gulleste gullklump, den snilleste, godeste, varmeste og mest fantastiske store-lille 6-åringen min... At det går an å bli så glad i et annet menneske som en blir i ungene sine. De er utrolige på hver sin måte de to, men akkurat når jeg ser Gilmore girls, så blir mamma-hjertet EKSTRA stort for den gode Oda-snuppa mi, på samme måte som mamma-hjertet blir ekstra stort for Andreas-plutten når han nå ligger oppe i senga, pappa'n prøver å trøste fordi mamma'n ikke har lyst til at han skal få melk HELE natta, men han roper noe som i mamma'n sine ører høres VELDIG ut som "Mammaaaaa..." Jeg tror jeg kapitulerer nå. Mamma kommer til gullgutten sin!
God natt! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar